OL, ånding ... og blekansikt med dobbel tunge

Slutten på den formelle vinterferien. Denne uka har vært en tid på året jeg pleide glede meg til, men som i senere år kun har betydd forelesningsfri og tiden til å komme à jour med pensum, i tillegg til forberedelse til eksamen. Jeg drømmer stadig tilbake til tider hvor begrepet vinterferie var direkte knyttet til snø, ski, skolefri; og har en gang for alle slått fast at kriterier for valg av bosted absolutt må inneholde nær tilknytning til både sjø, skog, høye fjell - og laange, snøfylte vintre.
Ah, som jeg gleder meg!

I mellomtiden får en gjøre sitt beste.
Dagene har til nå vært ganske så like, med samme høydepunkt litt utpå kvelden, soffan og OL. For en fantastisk gjeng vi har der borte! De innfrir virkelig alle forventninger, pluss litt til, til tross for hardt internasjonalt mediakjør. Ganske vannvittig hvor storspekket og prestisjefylte disse lekene skal være. Det er ikke langt fra gulljubel og heltestatus til å bli dyttet ut av varmen med stempel som syndebukk.
23.februar blir vel fra nå offentlig sørgedag i NL etter trenertabben som kostet Sven Kramer gullet på 10000meteren. Jeg satt og ventet på frisørtime i går, mens jeg slo av en prat med en hyggelig, gammel mann. Han satte på seg det mest sørgelige uttrykket da jeg spurte han om hva han syntes om saken. "Shame, and a big pitty..". For det er det virkelig for nederlenderne; å gjøre en så grov bom i nasjonalsporten når det gjaldt som mest.. "But we'll nail it next time!!" forsikret han meg før jeg satte meg til rette i frisørstolen.
Jeg la igjen en del kilo manke, en deilig befrielse, og litt uvant til å begynne med. Alltid vanskeligheter med å omprogrammere meg til måtehold med sjampoen etter slike besøk.

Jeg har hengt mye på biblioteket i byen den siste uka. Fordelen med å lese der, er blant annet at jeg føler jeg finner en god ro i og med at det ikke pleier å være trangt om plassen. Dvs, hvis, og bare hvis, det er muligheter for å kapre et av to studierom, og ikke blir tvunget til å finne et ledig bord i det lille fellesrommet. Det i seg selv er ikke så ille, men det som aldri slår feil er at det reker inn gjerne en eller to karer (aldri de samme), som på en eller annen måte klarer å forpeste inneklimaet så til de grader med diverse kroppsodører at det er etter en stund er fysisk umulig å trekke pusten. En salig blading av alt mulig. Jeg har rett og slett, ved flere anledninger, vært det ulykkelige vitne til enkeltes evne til å generere "sovelukt" i våken tilstand. Fenomenet ble brakt på banen av ei god venninne for en stund siden, som i lengre tid hadde forundret seg over enkelte gutters evne til å fylle et rom med "sovelukt" på lyse dag. Jeg hadde til da ikke vært så oppmerksom på nettopp dette, men kan vel nå si jeg har blitt ganske så opplyst. Resultatet etter en stund med ånding fra disse typene, er ei luft så tjukk at du er nødt til å gispe etter hvert drag. Dette blandet med sure, svette klær setter virkelig spissen for studiedagen. Heldigvis venter jeg aldri til disse har menget seg med hverandre så veldig lenge; har erfart at det er best å flytte seg til et bord utenfor studiesirkelen før det fatale inntreffer, så kan de sitte inne å kose seg med hva de har greid å prestere. Virkelig imponerende samarbeid.

For å gå tilbake på fordeler, så er pausene noe jeg ser fram til. Da befinner jeg meg blant reolene med tegneserier i barneavdelingen. De har en hel haug av Lucky Luke, som jeg mesker meg ivrig med. En god metode for å tilegne seg enkle ord og uttrykk. Men selv om jeg ofte ler godt av formuleringer og ordbruk, kan jeg vel se at det er en del jeg neppe kommer til å få bruk for -->

Men læll.