16. april 2010.
06.45 AM.
Jeg påser at de siste lysene er slukket, låser ytterdøra, og drar den godt over 20kgs tunge trillekofferten etter meg langs fortauet i retning sentrum.
Det er overraskende varmt så tidlig, gradstokken viser allerede 18grader. Jeg går taktfast og ved godt mot, med gårsdagens planlagte rute i tankene. Hvis alt går etter planen, ankommer jeg Oslo 06.15 neste morgen, etter en 8timers bussreise fra København.
Like før leggetid kvelden før satt jeg i stua hos Hege og co, og hørte på de kreative forslagene til mulige framkomstmidler og reiseruter. Da jeg 2 dager før fikk nyhetene om vulkanutbruddet på Island, tenkte jeg på langt nær dithen jeg står nå. Det er ikke før akkurat nå, når den endelige beskjeden fra norwegians hjemmesider annonseres i stua, at det går opp for meg; jeg hadde knuget meg i det lengste fast til håpet om askelette og åpne flyplasser akkurat i tide til at jeg kunne nyte en forholdsvis kort flytur til Oslo, men må brutalt innse realitetene. Dette kan vare lenge. Lenge nok til at det ikke vil lønne seg å vente å se.
Vi har beregnet god tid. Billettkøen vi hadde sett for oss dagen før er fraværende; så, til min fornøyelse, var det god tid til morrakaffen.
Vel på toget, retning Münster i Tyskland, alle med det håpet at reiseruten holdes og at vi er fremme på norsk jord til planlagt tid. Det så tross alt veldig bra ut til nå.
I Münster traff vi Marianne, som etter en spontan avgjørelse om avreise tidlig på morran, møtte oss klar til dyst mens vi satt og ventet på toget videre til Hamburg. At det allerede nå ble meldt en del forsinkelser, ga en liten pekepinn på det kaoset som senere ventet oss. Vi var ennå lykkelig uvitende.
Én og en halv times ekstra venting, og vi var på vei nordover. Første del av turen ble tilbrakt på gulvet, uten at det gjorde så altfor mye fra eller til. Jeg var tross alt på vei hjemover, til en ventende gjeng fantastiske folk, og en lenge planlagt familiefest. Om jeg ikke hadde hatt noe å glede meg til, hadde jeg tvilsomt lagt så mye effort inn i å komme meg raskest mulig til hovedstaden. Men nå lå fristen og målet veldig, veldig klart for meg.
Toget fra Hamburg var siste skifte før vi ville ankomme København, hvor det etter planen gikk buss kl. 22.oo. Billetter var allerede fikset fra en behjelpelig Karoline, vel hjemme i Norge, som kunne takke kneet sitt for at hun ikke deltok på, en senere, ganske så strabasiøs hjemreise.
Vi fikk i oss litt fast-food før vi trappet opp på perrongen, igjen, i god tid før toget skulle komme. En kunne allerede skimte en større folketetthet, med allerede stressede og rødmussete masker. Vi banet vei framover, og ifølge oss selv, fant et ganske bra ventested, rett ved der toget ville stanse.
Vel. Det strømmet på av tyskere, dansker og svensker, noe som etterhvert gjorde det vanskelig å komme seg noen vei. Toget ankom perrongen, og stoppet selvfølgelig et stykke unna der vi hadde sett for oss at det ville komme. Det ble raskt et salig kaos. Når en først var kommet inn i menneskemengden, var det vanskelig å komme seg noe særlig verken hit eller dit. Det bygget seg en amper, kokende stemning, med drittslenging fra alle kanter. Gamle, haltende; ikke for noen vikes det. Her var det klart at greia var å tenke på seg selv, og kun seg selv; komme seg fram til døra, koste hva det koste vil. Det ble ganske vanskelig å puste etter hvert, køen var stillestående, men likevel i bevegelse. Selv om det lenge var klart at toget ikke kunne romme et eneste menneske til, eskalerte pressingen; folket ble villere og villere i blikket, så her så vi at eneste mulighet var å trekke seg tilbake og prøve å finne alternativer. Vi hadde fått vage beskjeder av tilfeldige massepressere om at det muligens var satt opp busser som kjørte direkte til København.
Vekk, vekk, vekk fra dette kaoset.
Utenfor togstasjonen hadde det allerede dannet seg en milelang busskø, og alle hadde peileren inn på samme målet - komme seg til Køben, knutepunktet, for forhåpentligvis rask overgang til tog/buss/ferge videre. Vi stilte oss i kø, med håpet at bussene ville skippes kontinuerlig inn, og at vi ennå hadde en liten mulighet for å nå kveldsbussen fra Køben. I mellomtiden var Hege rundt omkring og sjekket taxipriser til henholdsvis K. og helt fram til Oslo. Rimelig uaktuelt viste det seg, med tanke på de summene vi allerede hadde måtte bruke for å komme oss dette stykket. Vi stod vel nærmere 1 1/2 time i kø, i steikende sol, før det endelig var vår tur. Ubeskrivelig deilig å sette seg til rette i setet, og vite at vi ikke trengte løfte en eneste finger før den danske hovedstad.
Etter noen timer på veien, stopper sjaføren uten særlig forvarsel ved noe som ligner en fergekai. Han mumler et eller annet om at 'nå hadde han gjort sitt' over speakeranlegget, etterfulgt av et kort 'Bye, bye'... Bagasjen blir lempet ut av bussen, og han haster videre, veien vi kom fra. Litt mutte over det som akkurat skjedde, spør vi noen dansker om fergen vil føre oss til Danmark, og får til svar at de håper på det samme. Uten noe særlig andre valgmuligheter, må vi igjen følge 'flokken'. Ombord i den treetasjers ferga. Vente.
Sliten, så sliten. Kroppen verker og har for lenge siden fått en god overdose nesespray, for joda, jeg hadde for sikkerhets skyld pådratt meg en skikkelig forkjølelse, med alt det som følger med. Bare sånn i tilfelle turen skulle gått knirkefritt. Ha noe å se tilbake på.
Snørrete og jævlig, mutt og nedbrutt. Det er nå jeg kjenner hvor slitsomt det hele har vært. Og det er ennå langt igjen til målet. Men vi nærmer oss, heldigvis.
Over på den andre siden, ganske gode indikasjoner om at vi entret Danmark, fulgte strømmen inn i et ventende 'godstog'. Jeg fant et ledig sete, ved siden av en vittig bergenser som uttrykte 'gleden' av å få oppleve jødemarsjen. Det var vel litt slik vi følte det de fleste av oss; trøtte og sammenpressede, uten peiling på hvor vi egentlig var på vei.
Jeg hadde vindusplass, uten at det ga meg noen goder. Vinduene var så møkkete at det nesten var umulig å skimte noe som helst, og panelovnen stod på full guffe. Great. Jeg var kommet til et punkt hvor ting bare fikk være; zombiemodus med fokus ene og alene på å komme seg til Norge i løpet av natta. Dessuten var lagret av snytepapir for lengst oppbrukt; ikke engang det fikk meg til å vike plassen. Ikke det at jeg hadde kommet meg noen vei om jeg hadde villet. Toget var fylt til randen, også her.
Etter vel 2 timer skranglete togreise, ankom vi Køben, til stor glede. Klokka var godt passert 23., bussreisen videre hadde vi for lengst vinket farvel til, og vi fant et tog til Malmö. Planen var nå å komme seg raskest mulig unna store knutepunkt, slik at våre sjanser straks ble større. Vi la en plan om å overnatte på togstasjonen i Malmö, siden det nå hadde sluttet å gå tog videre til Göteborg for kvelden. Den planen droppet vi glatt ved første blikk på den såkalte 'stasjonen'. Åpen løsning med fire vegger og full gjennomtrekk. Det var heller ikke direkte varmt og fritt for trekk, så videre på leting etter en hotellobby å få tilbringe natta i. Vi ble raskt fortalt at det var bare å gi seg med letingen, for alt var fullbooket i hele byen, og lobbyen var det ingen mulighet for å få låne.
Hittill hadde vi opplevd litt svinn, gruppe delte seg i to; den ene delen bestemte seg for å bare vente på stasjonen likevel, og forhåpentligvis ta toget direkte til Oslo på morran. Noe som innebar en nesten 10timers venting i Malmö, uten visshet om mulighetene for å komme seg videre.
Absolutt uaktuelt for min del, så jeg, Hege og Marianne kom heldigvis i kontakt med 2 behjelpelige bergensere (forøvrig en av de jeg delte togtur med), som foreslo å dele en taxi til Göteborg. Sjåføren gav oss et forholdsvis godt tilbud vi ikke kunne lå gå fra oss, og nest siste etappe var et faktum.
3 og en halv time i taxi, og min første blund på øyet; jeg fikk vel duppet i 1 1/2 time til sammen (Hege kunne senere fortelle om en ganske så høylytt affære. Jeg kan ikke annet enn å skylde på tette luftveier, med tilhørende slimmengder...).
Vi ankom Göteborg i 3-tiden, og hadde heldigvis muligheten til å vente innendørs på å ta fatt på siste og avsluttende etappe (iallefall jeg og Marianne; Hege stakkars, hadde ennå en 12timers togreise foran seg (!) ).
Planen var å ta 'Bus4you' kl. 8 - fremme i Åslå i ellevetia. Planlegging og billettkjøp var foretatt timer i forveien av en god venninne i hovedstaden, som jeg hadde greid å få korte samtaler med før avbrekk i nettet. Vi hadde ikke fått endelig avklaring på om hun hadde fått bestilt billetter til oss, det visste vi ikke klart før i sjutiden; samtalen jeg hadde med henne ble avbrutt grunnet insufficient funds, like før jeg hadde fått sagt, 'bestill 2 billetter fra Göteborg i morra tidlig..', det var i ettiden under taxituren, og jeg måtte bare stole på at hun hadde fått med seg det jeg hadde sagt før linja ble kuttet, og at hun kunne stole på at informasjonen hun hadde fått med seg var den korrekte. Det skal sies at jeg ikke tvilte ett sekund, det fins ikke et menneske jeg stoler mer på enn henne. Så ventingen tok jeg med knusende ro, på en benk blant narkiser og alkiser, uten at vi 5 i følget 'skjemte laget' på noen måte. En har følt seg freshere og mer opplagt.
Göteborg.
17.april.2010
08.00 AM.
Mer våken enn på lenge, med målet innen god rekkevidde. Jeg kan ikke beskrive den fantastiske følelsen av å entre bussen som skulle føre meg helt til Oslo; bare det å vite hvor en havner. 3 timer skilte meg og trygge, varme rammer, dusj og ikke minst senga! En nesten 30timers reise med knapt 1 1/2 times søvn, gikk mot slutten.
[Eneste dokumentasjon fra mobilkameraet - Marianne, Trond og Jon,
like friske og opplagte som det jeg var, ventende på bussen.]
Jammen gikk det ikke. Pågangsmotet var det ingenting å utsette på, og med god hjelp fra forskjellige kanter i hjemlandet, kom jeg i tide til en fantastisk fin feiring med familyn.
Tog - Buss - Ferge - Tog - Taxi - Buss; med diverse togbytter innimellom.
Jeg har i senere tid fått spørsmål om jeg ikke så på ferden som en fin mulighet til å oppleve Europa; om jeg ikke så på det hele som en koselig opplevelse. Altså, til dere som lurer.. : Nei.
Oppsummert, da jeg var midt oppi det hele, var det utvilsomt noe av det verste jeg har vært med på. Det tærte veldig på kreftene, mest mentalt, å hele tiden må være på hugget for å komme seg noen vei, mangelen på søvn, denslags.
Men igjen, det er noe å se tilbake på, en erfaring rikere, og alt det der...
Til slutt må det sies at vi hadde det ganske så trivelig; en fin gjeng å reise med! Én for alle, alle for én.
------------------------------
Men... Skulle det være antydning til askestyr neste gang jeg skal ut å fly, er det ingen i verden som får satt meg på samme rute. Da avventer jeg situasjonen, ingen tvil.
Så, Katla. Oppfør deg.
