OL, ånding ... og blekansikt med dobbel tunge

Slutten på den formelle vinterferien. Denne uka har vært en tid på året jeg pleide glede meg til, men som i senere år kun har betydd forelesningsfri og tiden til å komme à jour med pensum, i tillegg til forberedelse til eksamen. Jeg drømmer stadig tilbake til tider hvor begrepet vinterferie var direkte knyttet til snø, ski, skolefri; og har en gang for alle slått fast at kriterier for valg av bosted absolutt må inneholde nær tilknytning til både sjø, skog, høye fjell - og laange, snøfylte vintre.
Ah, som jeg gleder meg!

I mellomtiden får en gjøre sitt beste.
Dagene har til nå vært ganske så like, med samme høydepunkt litt utpå kvelden, soffan og OL. For en fantastisk gjeng vi har der borte! De innfrir virkelig alle forventninger, pluss litt til, til tross for hardt internasjonalt mediakjør. Ganske vannvittig hvor storspekket og prestisjefylte disse lekene skal være. Det er ikke langt fra gulljubel og heltestatus til å bli dyttet ut av varmen med stempel som syndebukk.
23.februar blir vel fra nå offentlig sørgedag i NL etter trenertabben som kostet Sven Kramer gullet på 10000meteren. Jeg satt og ventet på frisørtime i går, mens jeg slo av en prat med en hyggelig, gammel mann. Han satte på seg det mest sørgelige uttrykket da jeg spurte han om hva han syntes om saken. "Shame, and a big pitty..". For det er det virkelig for nederlenderne; å gjøre en så grov bom i nasjonalsporten når det gjaldt som mest.. "But we'll nail it next time!!" forsikret han meg før jeg satte meg til rette i frisørstolen.
Jeg la igjen en del kilo manke, en deilig befrielse, og litt uvant til å begynne med. Alltid vanskeligheter med å omprogrammere meg til måtehold med sjampoen etter slike besøk.

Jeg har hengt mye på biblioteket i byen den siste uka. Fordelen med å lese der, er blant annet at jeg føler jeg finner en god ro i og med at det ikke pleier å være trangt om plassen. Dvs, hvis, og bare hvis, det er muligheter for å kapre et av to studierom, og ikke blir tvunget til å finne et ledig bord i det lille fellesrommet. Det i seg selv er ikke så ille, men det som aldri slår feil er at det reker inn gjerne en eller to karer (aldri de samme), som på en eller annen måte klarer å forpeste inneklimaet så til de grader med diverse kroppsodører at det er etter en stund er fysisk umulig å trekke pusten. En salig blading av alt mulig. Jeg har rett og slett, ved flere anledninger, vært det ulykkelige vitne til enkeltes evne til å generere "sovelukt" i våken tilstand. Fenomenet ble brakt på banen av ei god venninne for en stund siden, som i lengre tid hadde forundret seg over enkelte gutters evne til å fylle et rom med "sovelukt" på lyse dag. Jeg hadde til da ikke vært så oppmerksom på nettopp dette, men kan vel nå si jeg har blitt ganske så opplyst. Resultatet etter en stund med ånding fra disse typene, er ei luft så tjukk at du er nødt til å gispe etter hvert drag. Dette blandet med sure, svette klær setter virkelig spissen for studiedagen. Heldigvis venter jeg aldri til disse har menget seg med hverandre så veldig lenge; har erfart at det er best å flytte seg til et bord utenfor studiesirkelen før det fatale inntreffer, så kan de sitte inne å kose seg med hva de har greid å prestere. Virkelig imponerende samarbeid.

For å gå tilbake på fordeler, så er pausene noe jeg ser fram til. Da befinner jeg meg blant reolene med tegneserier i barneavdelingen. De har en hel haug av Lucky Luke, som jeg mesker meg ivrig med. En god metode for å tilegne seg enkle ord og uttrykk. Men selv om jeg ofte ler godt av formuleringer og ordbruk, kan jeg vel se at det er en del jeg neppe kommer til å få bruk for -->

Men læll.

Buik, billen, benen

Jeg har i lengre tid (les: siden september) iherdig ventet på at spinningtimene på senteret hvor jeg trener skal komme igang. Det er ingen hemmelighet at ting tar tid her nede. I mellomtiden har jeg måttet ta til takke med hva de har av andre tilbud.

Jeg testet virtuell spinning, et halvhjertet forsøk på tilfredsstillelse fra senterets side; med lite inspirerende landskap, en like lite inspirerende virtuell instruktør, pluss en miksa-cd som stod og dura i bakgrunnen, overhodet ikke synkronisert med intensiteten i programmet.
Det hele ble ganske latterlig i grunn, der jeg tråkka til intensive teknobeats, mens skjermen tilsa jeg var på vei rundt en slak venstresving.
Tror jeg lar det være, enn så lenge.

I dag benyttet meg av de nyoppstartede BBB-gruppene (mage, rumpe, lår), og fikk kjørt meg så til de grader. Instruktøren var ei lita, spretten dame, som også leder Zumba-timene. Utrolig gira hele tia, så hadde på følelsen av at jeg ville få levert ei ordentlig økt.

Ganske riktig. Skal være sjeleglad om jeg er gangfør i morra.
Vi, jeg og en 5-6 litt eldre damer, fikk servert øvelser som virkelig svei både her og der, og en tilfreds og gira instruktør kjørte bare enda mer på når hun så vi jobba ræva av oss (bokstavelig talt). Ivrige "woop, woop" nå og da fra fremste rekke; noe jeg også mimrer fra Zumbaen, ufattelige hyperaktive moves kombinert med et vilt blikk.
Kokt hummer. Garantert verdt revisit!

--------------------
Ellers synes jeg det har vært en ganske begredelig OL-innsats så langt. Jeg benker meg foran nett-tvn flere kvelder på rad med skyhøye forventninger, men blir jammen like skuffa hver gang. Kanskje vi rett og slett er alt for bortskjemte? Vært så høyt oppe såpass lenge, både i verdenscuper og lignende, så det bare er satt at de skal dra inn fra toppsjiktet.
Fått igjen for å slenge med leppa til blågule naboer i hvert fall, til de grader...

Ei god venninne er ikke videre overrasket. Ikke annet vi kan vente oss etter suksessen i Melodi Grand Prix i fjor; kan ikke forvente å dra inn i pose og sekk. Burde være fornøyde med det vi allerede har oppnådd for en stund, og tenke på all den gode pr'en vår felespillende caprino-dukke har gitt oss.
Tja.

Jeg har vel fremdeles håpet på at OL-troppen skal hevde seg.
Tror jeg.

Før- og etterjulssyssler

Back in Enschede.
Juleferien gjorde meg utrolig godt, og det kunne ikke passet bedre at vi gikk rett inn i en månedslang praksisperiode like etterpå. Tanker om blogging opphørte i det jeg satte beina på norsk jord, så jeg følte trangen til å oppdatere nå som jeg har noen dager fri før kvartalstart.

Hvor skal jeg begynne...
Jeg fant noen koselige bilder fra før jul, som viser noen typiske hollandske syssler:


På Oude Markt, den gamle markedsplassen, hadde de satt opp pariserhjul og skøytebane.
Jeg og Eline nøyde oss med å kun iaktta, før vi trakk inn i en 'poffertjeskraam' - vårt mål for dagen.
Før vi dro hjem til jul skulle vi benytte oss av sjansen til å smake på disse typiske, små pannekakene. Jeg hadde på forhånd rost disse opp i skyene, slik at Eline hadde et bilde av disse som saftige og velsmakende, fylt av friske bær eller frukt. Vel.. Saftige og velsmakende var de, både poffertjesene og kirsebærene som fulgte med; men ett eller annet sted i prosessen med å slenge sammen retten til oss, hadde kokken gjort flere ganske stygge overtråkk, slik at opplevelsen etter hvert utviklet seg til ganske kvalmende. Lag for lag: poffertjes, smør, sukrede kirsebær, melis, krem, krem, enda mer krem... Da begynner en å virkelig tenke over matvanene til disse pannekaketrøkkende menneskene... Største sjakktrekket var å bestille kakao til.

Det hele utviklet seg til en så ubehagelig opplevelse at vi begge var enige om at dette var en éngangsgreie.
Ikke for det, poffertjes og frukt i seg selv er utrolig digg, hadde det stoppet der. Men etter en kremorgie uten like... en opplevelse jeg helst skulle vært foruten...


------------------------------

Jeg har aldri vært like klar for juleferie som jeg var da jeg satte meg på flyet hjemover.
4 dager i Oslo først, inkluderte julekonsert i Operaen; en utrolig førjulsopplevelse som satte meg litt ekstra i stemning.
Pluss at jeg endelig kan skilte med å ikke bare ha sett utsiden.

5 ekstra ventetimer på Gardermoen, på grunn av mistet fly, gjorde ikke så mye; endelig hadde jeg tid til å lese annet enn faglitteratur.

Vel hjemme ventet hauger av snø (som bestilt), den kjente, kjære naturen like utenfor døren, familie og en skokk valper. 5 uker og fulle av liv og fanteri, så de satte sitt preg på jula - på en positiv måte, alltid like kjekt å komme hjem til dyrene etter et langt opphold hjemmefra.

På nyåret gikk vi rett på praksisperioden; 2 uker i Kristiansund og 2 uker i Oslo.
Veldig fornøyd med å dele den i to, for å få hentet kunnskaper fra flere forskjellige klinikker.
Jeg hadde 4 lærerike uker, dog slitsomme. Fikk opplevd masse og prøvd mine ferdigheter, lært nye, og tilegnet meg kunnskap om deler av yrket som jeg selv kunne ha tenkt meg å jobbet mer innenfor. Utrolig variert og spennende jobbing, så jeg gleder meg!

Der. Livet siden sist komprimert til det minste.

På mandag begynner 3.kvartal: Neurologi. Spennende og utfordrende; skal bli godt å begynne på studiene etter et langt avbrekk!