gezelligheid ...

Høst

2010-10-14T08:40:00.004+02:00

Jeg innså nettopp brutalt at jeg har sett feil på timeplanen. Å troppe opp til forelelesning tre kvarter før forelesern i det hele tatt tenker på å dukke opp.. Ganske leit selv de morgenene en ikke har problemer med å dra seg ut av senga. Det at jeg i tillegg "forsov" meg, med alt det stresset det fører med seg, gjorde vel ikke ting bedre. Men nå sitter jeg i hvert fall her, og tenkte jeg kunne utnytte tiden med en kaffekopp, akkompagnert av P3morgens tørrvittige diskusjoner, og i tillegg oppdatere.

De siste dagene har startet med et kuldesjokk av dimensjoner, når jeg slenger meg på sykkelen for de 10minuttene det tar å komme seg til universitetet. Å droppe fra 23grader på søndag til 8grader på morgenen bare 2-3 dager senere, det er hardt - selv for en viking.

Du kjenner huden på hendene tyner seg til grensen av sprekkferdig i den kalde motvinden. Men, garantien for at du på de 10minuttene blir lys våken, den er ganske stor.

Siden sist har det helt sikkert skjedd en hel del; bare her på skolen merker en endringer etter sommerferien. De har blant annet kuttet i prisen på kaffe (!). Fra 0.80€ til 0,25€ - en reduksjon på 0,55€.

Med andre ord - 4 kopper for 1€! Jeg merker at entusiasmen som skinner gjennom nå er et faretruende tegn for en student på kaffekjøret.. Inntaket på lange skoledager kan umulig være særlig sunt..

Om kvaliteten på blandingen som kaffemaskinen sildrer ut i det hele tatt er verdt 0,25€ er en helt annen sak.

På lørdag skal jeg troppe opp på Mediamarkt - Enschede sentrums elektrokjede - og overvære utprøvingen (og nyte smaksprøvene..) av de forskjellige kapselkaffemaskinene de har å by på. Aller mest gleder jeg meg til rekken av Nespressomaskiner, for å veie mulighetene opp mot hverandre. Jeg har trykket meg varm på Youtube blant uendelige rekker brukervideoer...

... Hvordan kan en motstå no' slikt?

Praksis & Sommer

2010-06-14T20:50:00.001+02:00

Mai måned ble tilbrakt i Bærgen i praksis.

Min mest varierte praksisperiode til nå, pasientene varierte fra de aller minste - babyer med nakkelåsning, spesialskole for barn 6-15; til den eldre garde, ortopedi og neurologi på rehabiliteringsenhet. Innholdsrike dager med varierte arbeidsoppgaver, gruppetreninger, individuelle treningsopplegg og slyngeterapi.

En virkelig bonus var gode turmuligheter, både til fjells og til skogs; abstinensene fikk en demper med terapi i høylandet.

Jeg merker allerede en voksende lengsel etter norsk natur etter noen uker med flatmark, så sommermånedenes fjellturer er allerede planlagt.

I Enschede har sommeren hatt sitt inntog. I uken etter vi kom hjem fra praksis var det rene sydentilstandene, med gradstokken krypende til de brennende 30, men som heldigvis har lagt seg på et forholdsvis 'levelig' nivå i det siste.

Det er uansett ikke mye tid til å nyte sommergodene, ennå.
I skrivende stund er det 3 uker og en dag til ferie. Til da brukes dagene til å jobbe for å gjøre seg fortjent til den. Med enkelte ispauser i sola innimellom, selvfølgelig :)

Ellers har jo VM startet, og nasjonalismen blomstrer. Overalt er hus, biler, butikkvinduer, gater, parker og mennesker dekket i oransj. Og dagligvarebutikkene har selvfølgelig slengt seg på trenden med å tilby kunden VM-effekter ved hver brukte 15€-seddel, enten det er vimpellenker, gogo's, klistremerker eller oransje parykker, folk er overlykkelige.

Veldig sjarmerende denne oransjfargen - viktig å kjøre stilen helt ut, fra sokker til øredobber. Veldig sjarmerende.

Nederland vant den første av sine kamper for noen timer siden, og byen var i kok. En hørte larm og seiersrop fra byens marked, selv på biblioteket bak Koss og madrugada på fairt høyt nivå. Neste storkamp skal tilbringes foran 3 store utendørsskjermer på byens marked, side om side med en øl i sola.
Hup Oranje!

Vår

2010-06-14T20:26:00.008+02:00

Askefast

2010-04-25T21:02:00.004+02:00

Enschede.
16. april 2010.
06.45 AM.

Jeg påser at de siste lysene er slukket, låser ytterdøra, og drar den godt over 20kgs tunge trillekofferten etter meg langs fortauet i retning sentrum.

Det er overraskende varmt så tidlig, gradstokken viser allerede 18grader. Jeg går taktfast og ved godt mot, med gårsdagens planlagte rute i tankene. Hvis alt går etter planen, ankommer jeg Oslo 06.15 neste morgen, etter en 8timers bussreise fra København.

Like før leggetid kvelden før satt jeg i stua hos Hege og co, og hørte på de kreative forslagene til mulige framkomstmidler og reiseruter. Da jeg 2 dager før fikk nyhetene om vulkanutbruddet på Island, tenkte jeg på langt nær dithen jeg står nå. Det er ikke før akkurat nå, når den endelige beskjeden fra norwegians hjemmesider annonseres i stua, at det går opp for meg; jeg hadde knuget meg i det lengste fast til håpet om askelette og åpne flyplasser akkurat i tide til at jeg kunne nyte en forholdsvis kort flytur til Oslo, men må brutalt innse realitetene. Dette kan vare lenge. Lenge nok til at det ikke vil lønne seg å vente å se.

Vi har beregnet god tid. Billettkøen vi hadde sett for oss dagen før er fraværende; så, til min fornøyelse, var det god tid til morrakaffen.

Vel på toget, retning Münster i Tyskland, alle med det håpet at reiseruten holdes og at vi er fremme på norsk jord til planlagt tid. Det så tross alt veldig bra ut til nå.

I Münster traff vi Marianne, som etter en spontan avgjørelse om avreise tidlig på morran, møtte oss klar til dyst mens vi satt og ventet på toget videre til Hamburg. At det allerede nå ble meldt en del forsinkelser, ga en liten pekepinn på det kaoset som senere ventet oss. Vi var ennå lykkelig uvitende.

Én og en halv times ekstra venting, og vi var på vei nordover. Første del av turen ble tilbrakt på gulvet, uten at det gjorde så altfor mye fra eller til. Jeg var tross alt på vei hjemover, til en ventende gjeng fantastiske folk, og en lenge planlagt familiefest. Om jeg ikke hadde hatt noe å glede meg til, hadde jeg tvilsomt lagt så mye effort inn i å komme meg raskest mulig til hovedstaden. Men nå lå fristen og målet veldig, veldig klart for meg.

Toget fra Hamburg var siste skifte før vi ville ankomme København, hvor det etter planen gikk buss kl. 22.oo. Billetter var allerede fikset fra en behjelpelig Karoline, vel hjemme i Norge, som kunne takke kneet sitt for at hun ikke deltok på, en senere, ganske så strabasiøs hjemreise.

Vi fikk i oss litt fast-food før vi trappet opp på perrongen, igjen, i god tid før toget skulle komme. En kunne allerede skimte en større folketetthet, med allerede stressede og rødmussete masker. Vi banet vei framover, og ifølge oss selv, fant et ganske bra ventested, rett ved der toget ville stanse.

Vel. Det strømmet på av tyskere, dansker og svensker, noe som etterhvert gjorde det vanskelig å komme seg noen vei. Toget ankom perrongen, og stoppet selvfølgelig et stykke unna der vi hadde sett for oss at det ville komme. Det ble raskt et salig kaos. Når en først var kommet inn i menneskemengden, var det vanskelig å komme seg noe særlig verken hit eller dit. Det bygget seg en amper, kokende stemning, med drittslenging fra alle kanter. Gamle, haltende; ikke for noen vikes det. Her var det klart at greia var å tenke på seg selv, og kun seg selv; komme seg fram til døra, koste hva det koste vil. Det ble ganske vanskelig å puste etter hvert, køen var stillestående, men likevel i bevegelse. Selv om det lenge var klart at toget ikke kunne romme et eneste menneske til, eskalerte pressingen; folket ble villere og villere i blikket, så her så vi at eneste mulighet var å trekke seg tilbake og prøve å finne alternativer. Vi hadde fått vage beskjeder av tilfeldige massepressere om at det muligens var satt opp busser som kjørte direkte til København.
Vekk, vekk, vekk fra dette kaoset.

Utenfor togstasjonen hadde det allerede dannet seg en milelang busskø, og alle hadde peileren inn på samme målet - komme seg til Køben, knutepunktet, for forhåpentligvis rask overgang til tog/buss/ferge videre. Vi stilte oss i kø, med håpet at bussene ville skippes kontinuerlig inn, og at vi ennå hadde en liten mulighet for å nå kveldsbussen fra Køben. I mellomtiden var Hege rundt omkring og sjekket taxipriser til henholdsvis K. og helt fram til Oslo. Rimelig uaktuelt viste det seg, med tanke på de summene vi allerede hadde måtte bruke for å komme oss dette stykket. Vi stod vel nærmere 1 1/2 time i kø, i steikende sol, før det endelig var vår tur. Ubeskrivelig deilig å sette seg til rette i setet, og vite at vi ikke trengte løfte en eneste finger før den danske hovedstad.

Etter noen timer på veien, stopper sjaføren uten særlig forvarsel ved noe som ligner en fergekai. Han mumler et eller annet om at 'nå hadde han gjort sitt' over speakeranlegget, etterfulgt av et kort 'Bye, bye'... Bagasjen blir lempet ut av bussen, og han haster videre, veien vi kom fra. Litt mutte over det som akkurat skjedde, spør vi noen dansker om fergen vil føre oss til Danmark, og får til svar at de håper på det samme. Uten noe særlig andre valgmuligheter, må vi igjen følge 'flokken'. Ombord i den treetasjers ferga. Vente.

Sliten, så sliten. Kroppen verker og har for lenge siden fått en god overdose nesespray, for joda, jeg hadde for sikkerhets skyld pådratt meg en skikkelig forkjølelse, med alt det som følger med. Bare sånn i tilfelle turen skulle gått knirkefritt. Ha noe å se tilbake på.

Snørrete og jævlig, mutt og nedbrutt. Det er nå jeg kjenner hvor slitsomt det hele har vært. Og det er ennå langt igjen til målet. Men vi nærmer oss, heldigvis.

Over på den andre siden, ganske gode indikasjoner om at vi entret Danmark, fulgte strømmen inn i et ventende 'godstog'. Jeg fant et ledig sete, ved siden av en vittig bergenser som uttrykte 'gleden' av å få oppleve jødemarsjen. Det var vel litt slik vi følte det de fleste av oss; trøtte og sammenpressede, uten peiling på hvor vi egentlig var på vei.

Jeg hadde vindusplass, uten at det ga meg noen goder. Vinduene var så møkkete at det nesten var umulig å skimte noe som helst, og panelovnen stod på full guffe. Great. Jeg var kommet til et punkt hvor ting bare fikk være; zombiemodus med fokus ene og alene på å komme seg til Norge i løpet av natta. Dessuten var lagret av snytepapir for lengst oppbrukt; ikke engang det fikk meg til å vike plassen. Ikke det at jeg hadde kommet meg noen vei om jeg hadde villet. Toget var fylt til randen, også her.

Etter vel 2 timer skranglete togreise, ankom vi Køben, til stor glede. Klokka var godt passert 23., bussreisen videre hadde vi for lengst vinket farvel til, og vi fant et tog til Malmö. Planen var nå å komme seg raskest mulig unna store knutepunkt, slik at våre sjanser straks ble større. Vi la en plan om å overnatte på togstasjonen i Malmö, siden det nå hadde sluttet å gå tog videre til Göteborg for kvelden. Den planen droppet vi glatt ved første blikk på den såkalte 'stasjonen'. Åpen løsning med fire vegger og full gjennomtrekk. Det var heller ikke direkte varmt og fritt for trekk, så videre på leting etter en hotellobby å få tilbringe natta i. Vi ble raskt fortalt at det var bare å gi seg med letingen, for alt var fullbooket i hele byen, og lobbyen var det ingen mulighet for å få låne.

Hittill hadde vi opplevd litt svinn, gruppe delte seg i to; den ene delen bestemte seg for å bare vente på stasjonen likevel, og forhåpentligvis ta toget direkte til Oslo på morran. Noe som innebar en nesten 10timers venting i Malmö, uten visshet om mulighetene for å komme seg videre.

Absolutt uaktuelt for min del, så jeg, Hege og Marianne kom heldigvis i kontakt med 2 behjelpelige bergensere (forøvrig en av de jeg delte togtur med), som foreslo å dele en taxi til Göteborg. Sjåføren gav oss et forholdsvis godt tilbud vi ikke kunne lå gå fra oss, og nest siste etappe var et faktum.

3 og en halv time i taxi, og min første blund på øyet; jeg fikk vel duppet i 1 1/2 time til sammen (Hege kunne senere fortelle om en ganske så høylytt affære. Jeg kan ikke annet enn å skylde på tette luftveier, med tilhørende slimmengder...).

Vi ankom Göteborg i 3-tiden, og hadde heldigvis muligheten til å vente innendørs på å ta fatt på siste og avsluttende etappe (iallefall jeg og Marianne; Hege stakkars, hadde ennå en 12timers togreise foran seg (!) ).

Planen var å ta 'Bus4you' kl. 8 - fremme i Åslå i ellevetia. Planlegging og billettkjøp var foretatt timer i forveien av en god venninne i hovedstaden, som jeg hadde greid å få korte samtaler med før avbrekk i nettet. Vi hadde ikke fått endelig avklaring på om hun hadde fått bestilt billetter til oss, det visste vi ikke klart før i sjutiden; samtalen jeg hadde med henne ble avbrutt grunnet insufficient funds, like før jeg hadde fått sagt, 'bestill 2 billetter fra Göteborg i morra tidlig..', det var i ettiden under taxituren, og jeg måtte bare stole på at hun hadde fått med seg det jeg hadde sagt før linja ble kuttet, og at hun kunne stole på at informasjonen hun hadde fått med seg var den korrekte. Det skal sies at jeg ikke tvilte ett sekund, det fins ikke et menneske jeg stoler mer på enn henne. Så ventingen tok jeg med knusende ro, på en benk blant narkiser og alkiser, uten at vi 5 i følget 'skjemte laget' på noen måte. En har følt seg freshere og mer opplagt.

Göteborg.
17.april.2010
08.00 AM.

Mer våken enn på lenge, med målet innen god rekkevidde. Jeg kan ikke beskrive den fantastiske følelsen av å entre bussen som skulle føre meg helt til Oslo; bare det å vite hvor en havner. 3 timer skilte meg og trygge, varme rammer, dusj og ikke minst senga! En nesten 30timers reise med knapt 1 1/2 times søvn, gikk mot slutten.

[Eneste dokumentasjon fra mobilkameraet - Marianne, Trond og Jon,

like friske og opplagte som det jeg var, ventende på bussen.]

Jammen gikk det ikke. Pågangsmotet var det ingenting å utsette på, og med god hjelp fra forskjellige kanter i hjemlandet, kom jeg i tide til en fantastisk fin feiring med familyn.

Tog - Buss - Ferge - Tog - Taxi - Buss; med diverse togbytter innimellom.

Jeg har i senere tid fått spørsmål om jeg ikke så på ferden som en fin mulighet til å oppleve Europa; om jeg ikke så på det hele som en koselig opplevelse. Altså, til dere som lurer.. : Nei.
Oppsummert, da jeg var midt oppi det hele, var det utvilsomt noe av det verste jeg har vært med på. Det tærte veldig på kreftene, mest mentalt, å hele tiden må være på hugget for å komme seg noen vei, mangelen på søvn, denslags.
Men igjen, det er noe å se tilbake på, en erfaring rikere, og alt det der...
Til slutt må det sies at vi hadde det ganske så trivelig; en fin gjeng å reise med! Én for alle, alle for én.
------------------------------
Men... Skulle det være antydning til askestyr neste gang jeg skal ut å fly, er det ingen i verden som får satt meg på samme rute. Da avventer jeg situasjonen, ingen tvil.
Så, Katla. Oppfør deg.

Dagen jeg lærte å sjonglere

2010-04-07T19:24:00.005+02:00

43 dager siden sist.
I mellomtiden har eksamen vært førstepri; i og med at den ble historie kl. 10.45 tirsdag morgen, passet det meg ypperlig med én uke ferie før det skal gjøres en siste innsats mot oppkjøringen til tidenes praksisperiode.

Det kunne ikke klaffet bedre, at det i begynnelsen av uken virkelig tok seg opp værmessig - virkelig. 3 dager på rad med blå, skyfri himmel, stekende sol og 20 grader; og at en attpåtil har én uke ferie..? Jeg er allerede i 'sommerferierus' og nyter livet.
Syklende hjem fra trening. Sola stekende i ansiktet. Postgirobygget på ørene. Trenger jeg si mer? Starten på dagen i dag, som ble viderefulgt av å ligge langflat ute i flerfoldige timer. Strevet var verdt det.

På grunn av en gryende tretthet av den gode sorten, som en følge av overoppheting og lite væskeinntak, velger jeg å komme sterkere tilbake en annen dag; muligens med påfølgende bildedokumentering av den fantastisk fine våren her nede.

Og.. jeg har lært meg å sjonglere. Det skjedde plutselig over natta.
For øyeblikket --> mangel på videre livsoppgaver.

Ahh.

OL, ånding ... og blekansikt med dobbel tunge

2010-02-25T22:11:00.007+01:00

Slutten på den formelle vinterferien. Denne uka har vært en tid på året jeg pleide glede meg til, men som i senere år kun har betydd forelesningsfri og tiden til å komme à jour med pensum, i tillegg til forberedelse til eksamen. Jeg drømmer stadig tilbake til tider hvor begrepet vinterferie var direkte knyttet til snø, ski, skolefri; og har en gang for alle slått fast at kriterier for valg av bosted absolutt må inneholde nær tilknytning til både sjø, skog, høye fjell - og laange, snøfylte vintre.
Ah, som jeg gleder meg!

I mellomtiden får en gjøre sitt beste.
Dagene har til nå vært ganske så like, med samme høydepunkt litt utpå kvelden, soffan og OL. For en fantastisk gjeng vi har der borte! De innfrir virkelig alle forventninger, pluss litt til, til tross for hardt internasjonalt mediakjør. Ganske vannvittig hvor storspekket og prestisjefylte disse lekene skal være. Det er ikke langt fra gulljubel og heltestatus til å bli dyttet ut av varmen med stempel som syndebukk.
23.februar blir vel fra nå offentlig sørgedag i NL etter trenertabben som kostet Sven Kramer gullet på 10000meteren. Jeg satt og ventet på frisørtime i går, mens jeg slo av en prat med en hyggelig, gammel mann. Han satte på seg det mest sørgelige uttrykket da jeg spurte han om hva han syntes om saken. "Shame, and a big pitty..". For det er det virkelig for nederlenderne; å gjøre en så grov bom i nasjonalsporten når det gjaldt som mest.. "But we'll nail it next time!!" forsikret han meg før jeg satte meg til rette i frisørstolen.
Jeg la igjen en del kilo manke, en deilig befrielse, og litt uvant til å begynne med. Alltid vanskeligheter med å omprogrammere meg til måtehold med sjampoen etter slike besøk.

Jeg har hengt mye på biblioteket i byen den siste uka. Fordelen med å lese der, er blant annet at jeg føler jeg finner en god ro i og med at det ikke pleier å være trangt om plassen. Dvs, hvis, og bare hvis, det er muligheter for å kapre et av to studierom, og ikke blir tvunget til å finne et ledig bord i det lille fellesrommet. Det i seg selv er ikke så ille, men det som aldri slår feil er at det reker inn gjerne en eller to karer (aldri de samme), som på en eller annen måte klarer å forpeste inneklimaet så til de grader med diverse kroppsodører at det er etter en stund er fysisk umulig å trekke pusten. En salig blading av alt mulig. Jeg har rett og slett, ved flere anledninger, vært det ulykkelige vitne til enkeltes evne til å generere "sovelukt" i våken tilstand. Fenomenet ble brakt på banen av ei god venninne for en stund siden, som i lengre tid hadde forundret seg over enkelte gutters evne til å fylle et rom med "sovelukt" på lyse dag. Jeg hadde til da ikke vært så oppmerksom på nettopp dette, men kan vel nå si jeg har blitt ganske så opplyst. Resultatet etter en stund med ånding fra disse typene, er ei luft så tjukk at du er nødt til å gispe etter hvert drag. Dette blandet med sure, svette klær setter virkelig spissen for studiedagen. Heldigvis venter jeg aldri til disse har menget seg med hverandre så veldig lenge; har erfart at det er best å flytte seg til et bord utenfor studiesirkelen før det fatale inntreffer, så kan de sitte inne å kose seg med hva de har greid å prestere. Virkelig imponerende samarbeid.

For å gå tilbake på fordeler, så er pausene noe jeg ser fram til. Da befinner jeg meg blant reolene med tegneserier i barneavdelingen. De har en hel haug av Lucky Luke, som jeg mesker meg ivrig med. En god metode for å tilegne seg enkle ord og uttrykk. Men selv om jeg ofte ler godt av formuleringer og ordbruk, kan jeg vel se at det er en del jeg neppe kommer til å få bruk for -->

Men læll.

Buik, billen, benen

2010-02-16T20:44:00.006+01:00

Jeg har i lengre tid (les: siden september) iherdig ventet på at spinningtimene på senteret hvor jeg trener skal komme igang. Det er ingen hemmelighet at ting tar tid her nede. I mellomtiden har jeg måttet ta til takke med hva de har av andre tilbud.

Jeg testet virtuell spinning, et halvhjertet forsøk på tilfredsstillelse fra senterets side; med lite inspirerende landskap, en like lite inspirerende virtuell instruktør, pluss en miksa-cd som stod og dura i bakgrunnen, overhodet ikke synkronisert med intensiteten i programmet.
Det hele ble ganske latterlig i grunn, der jeg tråkka til intensive teknobeats, mens skjermen tilsa jeg var på vei rundt en slak venstresving.
Tror jeg lar det være, enn så lenge.

I dag benyttet meg av de nyoppstartede BBB-gruppene (mage, rumpe, lår), og fikk kjørt meg så til de grader. Instruktøren var ei lita, spretten dame, som også leder Zumba-timene. Utrolig gira hele tia, så hadde på følelsen av at jeg ville få levert ei ordentlig økt.

Ganske riktig. Skal være sjeleglad om jeg er gangfør i morra.
Vi, jeg og en 5-6 litt eldre damer, fikk servert øvelser som virkelig svei både her og der, og en tilfreds og gira instruktør kjørte bare enda mer på når hun så vi jobba ræva av oss (bokstavelig talt). Ivrige "woop, woop" nå og da fra fremste rekke; noe jeg også mimrer fra Zumbaen, ufattelige hyperaktive moves kombinert med et vilt blikk.
Kokt hummer. Garantert verdt revisit!

--------------------
Ellers synes jeg det har vært en ganske begredelig OL-innsats så langt. Jeg benker meg foran nett-tvn flere kvelder på rad med skyhøye forventninger, men blir jammen like skuffa hver gang. Kanskje vi rett og slett er alt for bortskjemte? Vært så høyt oppe såpass lenge, både i verdenscuper og lignende, så det bare er satt at de skal dra inn fra toppsjiktet.
Fått igjen for å slenge med leppa til blågule naboer i hvert fall, til de grader...

Ei god venninne er ikke videre overrasket. Ikke annet vi kan vente oss etter suksessen i Melodi Grand Prix i fjor; kan ikke forvente å dra inn i pose og sekk. Burde være fornøyde med det vi allerede har oppnådd for en stund, og tenke på all den gode pr'en vår felespillende caprino-dukke har gitt oss.
Tja.

Jeg har vel fremdeles håpet på at OL-troppen skal hevde seg.
Tror jeg.

Før- og etterjulssyssler

2010-02-04T17:00:00.015+01:00

Back in Enschede.
Juleferien gjorde meg utrolig godt, og det kunne ikke passet bedre at vi gikk rett inn i en månedslang praksisperiode like etterpå. Tanker om blogging opphørte i det jeg satte beina på norsk jord, så jeg følte trangen til å oppdatere nå som jeg har noen dager fri før kvartalstart.

Hvor skal jeg begynne...
Jeg fant noen koselige bilder fra før jul, som viser noen typiske hollandske syssler:

På Oude Markt, den gamle markedsplassen, hadde de satt opp pariserhjul og skøytebane.
Jeg og Eline nøyde oss med å kun iaktta, før vi trakk inn i en 'poffertjeskraam' - vårt mål for dagen.
Før vi dro hjem til jul skulle vi benytte oss av sjansen til å smake på disse typiske, små pannekakene. Jeg hadde på forhånd rost disse opp i skyene, slik at Eline hadde et bilde av disse som saftige og velsmakende, fylt av friske bær eller frukt. Vel.. Saftige og velsmakende var de, både poffertjesene og kirsebærene som fulgte med; men ett eller annet sted i prosessen med å slenge sammen retten til oss, hadde kokken gjort flere ganske stygge overtråkk, slik at opplevelsen etter hvert utviklet seg til ganske kvalmende. Lag for lag: poffertjes, smør, sukrede kirsebær, melis, krem, krem, enda mer krem... Da begynner en å virkelig tenke over matvanene til disse pannekaketrøkkende menneskene... Største sjakktrekket var å bestille kakao til.

Det hele utviklet seg til en så ubehagelig opplevelse at vi begge var enige om at dette var en éngangsgreie.
Ikke for det, poffertjes og frukt i seg selv er utrolig digg, hadde det stoppet der. Men etter en kremorgie uten like... en opplevelse jeg helst skulle vært foruten...

------------------------------

Jeg har aldri vært like klar for juleferie som jeg var da jeg satte meg på flyet hjemover.
4 dager i Oslo først, inkluderte julekonsert i Operaen; en utrolig førjulsopplevelse som satte meg litt ekstra i stemning.
Pluss at jeg endelig kan skilte med å ikke bare ha sett utsiden.

5 ekstra ventetimer på Gardermoen, på grunn av mistet fly, gjorde ikke så mye; endelig hadde jeg tid til å lese annet enn faglitteratur.

Vel hjemme ventet hauger av snø (som bestilt), den kjente, kjære naturen like utenfor døren, familie og en skokk valper. 5 uker og fulle av liv og fanteri, så de satte sitt preg på jula - på en positiv måte, alltid like kjekt å komme hjem til dyrene etter et langt opphold hjemmefra.

På nyåret gikk vi rett på praksisperioden; 2 uker i Kristiansund og 2 uker i Oslo.
Veldig fornøyd med å dele den i to, for å få hentet kunnskaper fra flere forskjellige klinikker.
Jeg hadde 4 lærerike uker, dog slitsomme. Fikk opplevd masse og prøvd mine ferdigheter, lært nye, og tilegnet meg kunnskap om deler av yrket som jeg selv kunne ha tenkt meg å jobbet mer innenfor. Utrolig variert og spennende jobbing, så jeg gleder meg!

Der. Livet siden sist komprimert til det minste.

På mandag begynner 3.kvartal: Neurologi. Spennende og utfordrende; skal bli godt å begynne på studiene etter et langt avbrekk!

6 nye grunner til å glede seg til jul !

2009-11-25T21:49:00.009+01:00

Sinterklaas en Zwarte Piet

2009-11-22T18:00:00.016+01:00

Timene flyr, dagene flyr, sakte, men ganske målrettet mot jul. Her nede har vi allerede hatt 'gleden' av butikker fylte til randen med julestash helt siden slutten av september, noe som for mange radbrekker førjulsstemningen. Jeg kan ikke beskrive min avsky mot ukulturen som formelig blomstrer, og gjør kommers av årets fineste høytid. Jeg trodde nordmenn var ramme på slikt, men fy... Hollendere tar det helt til en annen dimensjon...

I de siste ukene har kassadamer lurt ei lita afrikanerdokke oppi handleposen til kundene. 'Hm, var da temmelig spesielt', tenkte jeg først, og veit at de veldig glad i temauker her i landet. De har blant annet hatt "hamsteruker" (kjøp mye til en billig penge), hvor de også hadde innført betraktelig større handleposer med hamstertrykk, og "Snøhvit og de syv dvergene-uker" på Albert Heijn (dagligvarehandel). Kassadamene er ekstra blide når de har små plastfigurer å prakke på kunden, for hver 15euro en handler for. Jeg må si at jeg stusset litt over overgangen fra plastdverger til sjokobrune tøydukker med fjær i hatten. Det måtte finnes en forklaring, for i løpet av de siste ukene har disse dukkene, også litt andre varianter, dukket opp i butikkvinduer over hele byen.

Nysgjerrigheten bare vokste, til en dag i forrige uke, da jeg skulle kjøpe meg kaffe før dagens siste forelesing. Kafédama var blid og hyggelig som alltid, og den vanlige koppen med koffie creme stod raskt på disken foran meg. Jeg takket og fikk øye på tøydukka som skulte på meg fra hylla bak henne. Lei av å lure, dristet jeg meg til å spørre hva greia med alle disse mørkhudede utstillingsdukkene var (som jeg lenge hadde tenkt var en sjokoladenmann for å friste barn...). Hun så litt forbauset ut med det første, at dette var noe alle og enhver burde vite om... Hun kunne fortelle meg med stor innlevelse (da hun hørte at jeg ikke var vant med denne tradisjonen), at dette var Zwarte Piet, den hollandske 'julenissens' lille slavegutt (hennes ord), som hadde hovedoppgaven å enten belønne eller straffe hollandske barn. Videre var hun veldig interessert i hvordan nissen ordnet slik i mitt land, hvis han ikke hadde en slik løpegutt. Jeg kunne fortelle at vi følger tradisjonen hvor nissen har utallige små dverger som jobber på pakkefabrikken, og gjør stort sett resten av jobben selv. Hun var veldig tydelig på hvilken tradisjon hun personlig foretrakk, men så takknemlig ut for praten; ved senere kaffekjøp har hun smilt litt ekstra, kjekt med uvitende utlendinger :)

Var innmari godt å få en forklaring på det hele, og jeg gjorde litt ekstra research (les: wikipedia) rundt fenomenet:

"Zwarte Piet is often portrayed as a mischievous but rarely a mean-spirited character. Parents used to tell their children that if they have been good, Zwarte Piet will bring them gifts and sweets, but if they have been bad, Piet will scoop them up, stuff them in his huge dufflebag and spirit them away to Spain as punishment. Though this is increasingly uncommon nowadays, he can still carry some type of whip or scourge, especially a birch, which could be used for birching or in modern words, to chastise children who have been too naughty to deserve presents. The character is believed to have been derived from pagan traditions of evil spirits. Also told for decades is a story that the Zwarte Pieten are black because of chimney soot and/or in mockery of the darker Spanish occupiers of the Low countries in centuries past."

Jeg slutter aldri å forbause meg over alle sære tradisjonene her nede...

Normaltidmodus

2009-10-25T10:34:00.001+01:00

De siste ukene har gått litt i rykk og napp. Eksamen har ligget og lurt lenge, og nervene har vekselsvis hatt et godt grep om meg - regulert stressnivået skyhøyt ved enkelte anledninger, men fatningen har jeg da for det meste greid å holde. Tidligere erfaringer har gitt meg den egenskapen at jeg ved stressende situasjoner, i stedet for å 'hause' meg selv opp, heller tenderer å bli sur på meg selv for at jeg i det hele tatt gidder å stresse (hva skulle jeg isåfall fått ut av det?). Så den stigende stresskurven får i aller fleste tilfeller en ganske så krass brytning etter en gitt periode.
Giddaslausheten når nye høyder.

Høstferien går sakte mot slutten, og jeg føler at jeg har klart å koble bra av, tross upcoming event. Jeg har hatt besøk av ei god venninne fra Norge i ei uke, noe som gjorde meg utrolig godt og fikk meg til å bryte løs fra innøvde vanemønstre. Ganske så slitsomt å 24/7 befinne seg i den samme faglige bobla.
Vi dro den første helga til Groningen, den største byen i nordlige Holland, hvor vi besøkte Kjerstins familie. I likhet med Enschede er Groningen også en studentby, men antall studenter er av helt andre høyder. Stemningen var også en helt annen; jeg fikk følelsen av at jeg hadde kommet til en 'skikkelig' hollandsk by, litt mer landlig på mange måter og ikke fullt så steril som Enschede mange ganger oppleves som. Selve bykjernen og livet der var utrolig koselig og ganske intimt, omkrinset rundt en kanal hvor flere husbåter lå ankret. Bare det glimtet gjorde meg godt etter kun å ha sett rennende vann fra springen, i over 2 måneder...

Jeg har fått trangen til å utforske resten av landet og se hva det kan tilby, jeg har vel innsett at Enschede ikke har all verden av muligheter utenom studiet, så hadde vært fint å orientert seg litt i 'nærområdet'; det tar jo tross alt ikke så lang tid å dra til andre siden av landet siden tognettet er såpass omfattende.

Hungeren min for norske delikatesser har også blitt tilfredsstilt for en liten stund fremover! Kjerstin hadde med seg 4 tuber kaviar, 500gr brunost og en boks med laksefilet fra Stabburet :D Jeg har bestemt meg for å være ganske så sparsommelig, i hvert fall med kaviaren, slik at det strekker til helt til jeg tar turen hjemover til jul :)

Ellers er jeg ganske fornøyd etter jeg innså at klokka faktisk skal stilles tilbake til normaltid i dag, hvilket betyr at jeg ikke stod opp så halvseint allikevel.
Fred ut.

Fjellengsel

2009-10-11T13:24:00.013+02:00

Forskjellige oppslag på norske nettsider som kan fortelle at "Nå kommer snøen!" og "Her finner du de beste toppturene - akkurat nå!", har ikke akkurat dysset ned på min lengsel etter høye fjell og leik med både nedover- og bortoverski. Nordmannen i meg har i en stund lagd opprør, og fått meg til å føle på lengsler jeg skjelden før har hatt. Ski og snø har jeg da mang en gang lengtet etter, men når det nå gjelder helt ordinære ting som for eksempel enkelte matvarer, blir det nesten litt flaut å tenke på hvilket vanedyr jeg egentlig er. Egget smaker ikke det samme uten kaviar, der ligger vel min største svakhet, og selvfølgelig, brunosten er intet unntak.
Men egentlig er det ingen verdens ting å klage over, for de aller fleste varer du får kjøpt i Norge får du også skaffet her; det var litt av en oppdagelse faktisk, jeg hadde på forhånd belaget meg på at jeg måtte saumfare et titalls butikker for å få skrapet sammen handlelista, men hollendere er 'utrolig nok' mer organiserte enn oss nordboere; flinke til å samle mest mulig i en og samme butikk, noe jeg, vingle-petter, setter stor pris på.

Jeg hadde det i bunn og grunn så fint jeg kunne ha det da jeg for litt siden fant makrell i tomat i butikken! Og den smaker faktisk bedre enn stabburet sin, kors på halsen. De har piffet den opp med et hint krydder - nesten currylik i smaken, men ikke så framtredende, så det er en ganske hyggelig kulinarisk opplevelse.

--------------------

Det er vel rimelig på tide at jeg også vier litt plass til bopælen.

Kjøkkenet er kanskje det rommet i huset jeg er mest fornøyd med; ganske så nytt og har alt av hvitevarer vi trenger. Pluss at det har maaasse benkplass å utfolde seg på, slik at jeg og Eline ikke trenger å stå å tråkke på hverandre når vi skal kokkelere.

Jeg har endelig kommet greit i orden på rommet mitt; et strøk veggmaling gjorde seg virkelig, og med litt smådill rundt omkring og veggpynt blir det ganske så levelig :)

Kjekt å ha et stort oppholdsrom, og stua har blitt ganske så trivelig etter hvert. Gjorde seg med litt grønne tilskudd; bonsai-treet til venstre var det første grønne vi skaffet oss, så har blitt ganske så glad i det. Det er nesten som å ha et kjæledyr å passe på - veldig var for forandringer stakkars.

Vi har også en ganske stor hage med blomster, fiskedam og frukttrær; vi venter fremdeles på en gartner som skal fikse opp det meste overgrodde, så den blir nok bare finere!

I-don't-have-to-run-day

2009-10-04T10:52:00.013+02:00

Endelig søndag! Eneste dagen i uka jeg føler jeg har lov til å sove litt lenger. Gjorde meg virkelig godt. En treig og koselig søndagsmorgen hvor man tar seg virkelig god tid med frokosten, er en av de tingene jeg virkelig verdsetter. Bedre start på daglige oppgaver kan jeg ikke tenke meg, jeg tror nok kvaliteten av arbeidet også øker betraktelig, uten tvil.

Det var også ekstra hyggelig å entre stua i morres, for jeg og Eline brukte deler av dagen i går på et stort gartneri like ved oss, og fikk endelig anskaffet noe å pynte opp med. Fikk virkelig følelsen av at det først nå kan kalles et hjem, blomster gir virkelig et stemningsløft! Jeg skjønner virkelig at hollandske damer velger å bruke såpass mye tid i hagen som de gjør, og når prisen på blomster er så lav som den er her, er det en ekstra stor glede :)

Når jeg kikker ut på det fine været, har jeg mest av alt lyst til å ta med meg ei god bok og sette meg i en park og bare nyte dagen. Men jeg vet at min samvittighet har best av å gjøre skolerelatert arbeid først, før en eventuell søndagstur. Jeg har faktiskt startet forberedning til eksamen ved å lage skisser og enkle forklaringer av ganske komplekse kroppslige mekanismer, på A3-ark. Selv det mest kompliserte blir mer fattelig med fine farger og tankekart! Slikt er en god søndagsaktivitet, så tror nok ikke dagen innendørs blir så altfor trist likevel.

En kopp te, fargestifter og perifere nerver venter!

--------------------

"As long as there's a bed beneath the starts that shine, I'll be fine..."

Digg sang

Handyman

2009-09-30T21:55:00.006+02:00

Vi har hatt litt problemer med småting i huset en stund, blant annet en lekk varmtvannstank, og endelig fikk husverten kontaktet en rørlegger som kunne fikse både den og alt annet vi skulle ha interesse av å få fikset. Var visst litt av en altmuligmann.

Åsyn som en typisk arbeidskar; støvete snekkerbukse med tilhørende malingsflekker, hullete t-skjorte og bart. Utrolig beskjeden type uten de helt store engelskkunnskapene; jeg viste han problemet - han fikset. Small-talken fant jeg raskt ut at det bare var å legge av seg, for her var en mann av få ord. Han virket litt ekstra brydd for at han overrasket både meg og Eline midt under middagen, og hastet raskt forbi spisebordet med senket hodet hver gang han måtte hente nye verktøy.

Etter å ha puslet med tanken en stund kom han å ga raskt beskjed om at han nå hadde tettet problemet. Jeg viste han taklampa på rommet mitt, en utrolig stygg plastikkdings som hang løst etter ledningene sine, som ikke har funket siden jeg egenhendig prøvde å skifte den ut med en litt mindre harry IKEA-lampe. Den gangen fant jeg ut at det trengtes ytterligere ledninger for å skjøte den nye til de eksisterende i taket, og der hadde min elektrikerkunnskap for lengst møtt endepunktet...
Han tok en raskt titt på problemet og så tydelig ufornøyd ut med arbeidet som hadde vært gjort der fra før. Ikke lenge etter hadde han imidlertid hentet ledninger fra den gamle lampa som fungerte som forlengere til den nye; jeg var selvfølgelig meget imponert (har for øvrige merket meg teknikken, så mitt praktiske talent har økt noen hakk:) ). Endelig har jeg fått skikkelig belysning på rommet etter å ha levd på 3 små spotlykter i nesten en måned!

Pcens bakgrunnsbilde, nordnorsk vinterlandskap, fanget hans oppmerksomhet og han spurte ivrig om det var fra Canada. Jeg fortalte stolt om bildets egentlige opprinnelse og dermed våknet en liten gnist til live i øyekroken hans. Det viste seg at han var en ivrig fisker som mang en gang hadde tatt med familien på biltur til Norge og Hardangerfjorden hvor han pleide å dra digre rugger. Etter endt jobb fikk han seg en kaffekopp og en skål lunken middag, noe han så ut til å sette stor pris på. Han fortalte at han jobber fra kl. 7 til kl. 22 hver dag, så han hadde kun et hus igjen før han kunne ta kvelden. Jeg kunne ikke hjelpe for å synes litt synd på han der han satt...
Jeg lurte meg for øvrig til å ta et bilde av han; jeg var litt redd for at han skulle ferske meg (blitt ganske pinlig). Derav rusten kvalitet... Kjekt minne av en koslig, enkel handyman som løste de fleste problemer :)

techno-trening og kattepus

2009-09-29T23:02:00.006+02:00

Jeg har akkurat kommet inn døra etter en god treningsøkt, på slutten av en laang lesedag. Kjenner raskt at kroppen ikke er skapt for stillesittende lesing...
FitAllDay har, i likhet med de fleste andre treningssentre, opplasserte tredemøller/sykler/trappemaskiner osv. i lange rekker etter hverandre, som alle peker mot en av mange tv-skjermer. Jeg hadde i dag gleden av å følge Discovery og 'survivor man' Bear Grylls, destination Iceland, og ta del i enda noen interressante delikatesser - i dag stod blant annet sjøldaua rein på menyen, surret mør i en gryte full av lavasøle... Så ut til å kose seg som vanlig.

Som bakgrunnsmusikk hadde jeg gleden av å høre et stort spekter av hva det hollandske techno-miljøet har å tilby. Dårlige remixer, radbrekking, av ganske kjente RnB/HipHop-låter er visst det ungdommen setter mest pris på her nede. Bolegutta holdt i hvert fall takten med skiftende bicepscurl kombinert med et beundrende sideblikk mot speilet.

Det første som møtte meg hjemme var bakgårdskatten som har surret rundt huset vårt siden vi flyttet inn. Kan ikke legge skjul på at det er litt med vilje... I savnet av husdyr har jeg kanskje prøvd å lokke ham til oss med deilige fristelser, men føler helt klart jeg har lov når det viser seg at han er ganske så utsultet hver gang han stikker innom. Kosete er han og! Sitter gjerne på fanget i sofaen; Mission accomplished. Kjekt å ha noen komme løpende mot deg når du entrer bakhagen etter en slitsom skoledag:)

Blogging for dummies

2009-09-26T21:51:00.000+02:00

Treghet i materien. Som helt ny innenfor bloggverden har jeg allerede begått flere begynnerfeil, bla. 2 ukers opphold mellom innleggene... Kjenner jeg kunne ha trengt en "blogging for dummies" til å hjelpe meg igang...
Greia er vel å legge lista for innhold ganske så lav; har vært innom enkelte random-blogger hvor det for det meste går i middagsvaner og klesskift. For all del, fortell meg om det du setter høyt i livet, men ærlig talt, ta i litt mer enn å kun bytte ut risen med poteter fra en dag til en annen...

--------------------
Jeg har akkurat ferdigstilt maleprosjektet på rommet mitt. Endelig er fargen helt hvit, uten innslag av sporadiske gule og grå flekker. Nå kan jeg endelig falle til ro, har vært et ganske heftig irritasjonsmoment en god stund...
En god slutt på en bra dag.

Dagen begynte med en tur på markedet på torgplassen, Oude Markt. 2 dager i uka, tirsdag og lørdag, samles Enschedes innbyggere mellom boder med frukt og grønt, ferske kjøttvarer, fisk, et stort utvalg oster, tørket frukt og nøtter, og ellers diverse nips til huset.
Atmosfæren og været var fantastisk; kan ikke tro vi snart runder oktober, for her har vi fremdeles shortsvær!

Sushi-boden trakk umiddelbart min oppmerksomhet, og jeg kjøpte meg en porsjon maki og satte meg ned på nærmeste benk. Siden det er en stund siden siste pinnespising, klønet jeg naturligvis litt før teknikken satt inne, og det gjorde det absolutt ikke bedre at 2 fysio-førsteklassinger fra Kina kom overraskende på meg og ville slå av en prat. Jess, perfekt timing, tenkte jeg, men fikk i det minste skjerpet pinnegrepssansen :)

Jeg handlet også frukt og grønnsaker på markedet og ble overrasket over hvor mye bedre det smakte enn butikkjøpt; helt sikkert bare en innbildning, but still. Jordbær, bringebær og ferske fiken - himmel. Pluss 2 kilo fersk kyllingfilet til 10euro! Meget fornøyd med dagens fangst.

... og forresten, jeg spiste tomatsuppe til middag, med egg... på en lørdag...

Ny by, nye muligheter

2009-09-02T22:00:00.000+02:00

22. august reiste jeg fra trygge omgivelser i Oslo, til byen jeg skal tilbringe mine neste 2 år. Enschede er en passe stor hollandsk by, like over grensa fra Tyskland, med et yrende studentliv.
Koselige gater, velstelte hager, hyggelige folk - det første jeg la merke til. Hollendere er virkelig 'my kind of people'!
Mer likanes og imøtekommende personligheter skal du lete hardt og lenge etter. Hvor enn de skal, tar de sykkelen fatt og smilet med.
Hagestell, sykkel og godt humør - ikke vanskelig å trekke likhetstegn.

Jeg er utrolig positiv til dette året, tror det kan bli knaillbra! Jeg har til nå bare hatt fine dager med mange nye opplevelser, men kan kanskje også ta med at første dag ikke var full så rosenrød...
--------------------
3 uker har passert siden jeg satte mine ben på togperrongen; sliten og sulten etter 7 timers reise fra Oslo. Hele dagen hadde jobbet mot meg; startet hardt med 15kg overvekt bagasje med Ryanair (dårlig planlegging fra min side, hadde regna med å betale 5kg, men lite visste jeg at Ryanair kun tillot 15kg...), på ingen måte en billig fornøyelse... Med avstengt bankkort og en liten slump euro igjen, regnet jeg ut at det akkurat var nok til togbillett fra Bremen og muligens noe å leve på den første uka.

Eneste tanke da jeg landet i Bremen var savn. Jeg visste nå at jeg var helt alene, blant en hel haug lite imøtekommende tyskere. Jeg gikk på autopilot, henta bagasjen, tok første trikk til togstasjonen, kjøpte billett til Enschede og ventet. Unngikk å kjøpe noe å spise for å spare de få euroene jeg hadde. Jeg kunne puste lettet ut da jeg satt meg godt til rette på toget; jeg hadde forespurt meg med flere tyskere om det var riktig tog (for ikke å gjenoppleve tidligere blemmer med det tyske tognettet...), og samtlige var lite hjelpevillige fordi jeg ganske tydelig ikke snakket riktig språk. "Ich weiss nicht." - kombinert med et lite interessert blikk som raskt skiftet i en annen retning, var som regel svaret jeg ble møtt med. Første gang jeg har blitt så takknemlig for mine år med tysk på skolen; klarte å skrape sammen noen godt forståelige setninger, og fikk etter en god del jobb forsikret meg om hvilket tog jeg måtte ta.

Neste steg var, da jeg endelig hadde ankommet Enschede etter 3 timer på tog, å prøve å skaffe nøkkelen til huset. Jeg hadde sendt mail til megleren 4 dager i forveien for å gi beskjed, og ettersom jeg ikke hadde fått noe svar tilbake (på verken mail eller tlf), tok jeg sjansen på å få tak i han ved ankomst (! sykt typisk meg å ta slike sjanser...). Ble kanskje en smule stressa da jeg innså at de faktisk ikke hadde åpent kontor på lørdager... Så da stod jeg der, kl 19 en lørdagskveld, alene i ukjent by, uten sted å innlosjere meg for natta. Hotell kunne jeg med en gang slå fra meg, hadde ikke hatt råd til å betale første natta en gang. Stressa? Tja. Kan si det.
Heldigvis var jeg ennå klar-/og snartenkt, så fikk etter en del stress tak i internett, og kom i kontakt med noen jenter i klassen, som var villige til å låne bort sofaen til en utlending i nød...
Jeg ble på forhånd advart, sofaen var absolutt ikke anbefalt å sove på, men jeg har aldri sovet bedre på en sofa noen gang. Slokna umiddelbart.
--------------------

Så der har dere min første dag på nye veier, kjedelig lesning, men den er siktet til enkelte der hjemme som helt sikkert vil sette pris på slike hendelser. Har så utrolig mange andre opplevelser fra første dag også, men best å forfatte seg i korte trekk. Jeg vet med sikkerhet at jeg iallefall aldri skal reise samme distanse alene igjen...

Det hele er historie, jeg har kommet meg godt til rette i huset, og føler meg på mange måter ganske hjemme allerede. IKEA har vært behjelpelig med det meste av innbo, så jeg kan nå endelig fokusere på det jeg er her for:)

Jeg tenkte det var greit å opprette blogg for å la de der hjemme følge med på mine eventyr, og også for meg til å ha noe å se tilbake på. Ha tålmodighet, nye innlegg og bilder kommer litt etter litt - dette er ikke akkurat min hovedprioritering.

Over til lesinga:)